Tarjeis historie

Den første delen av boken består av handlingen sett igjennom øynene til Tarjei. Tarjei er en fredelig gutt som bor på en gård sammen med faren, moren og søstera. Han er ikke særlig glad i å drive med gårdsarbeid, selv om dette er noe faren krever at han skal drive med. Faren prøver veldig hardt å gjøre Tarjei til en ordentlig mann. En mann som liker å jakte, som liker å jage oksene inn i slaktebilen og som liker å stable høyballer, men dette er noe Tarjei misliker sterkt.  Han syns synd på oksene som bare skal leve for å slaktes, men han må hjelpe til. Faren tar det som en selvfølge at han er med på alt når det gjelder gårdsarbeid, for i følge faren er det Tarjei som skal ta over gården og det er han som skal drive gårdsdriften videre, selv om det egentlig er søstera som har odelen. Her kommer et lite utdrag som viser tydelig hva Tarjei syns om gårdsarbeidet: «Jeg tar på meg gummistøvler og kjeledress, lukta av dyr og fjøs slår imot meg når jeg drar opp glidelåsen. Jeg får tårer i øynene, og det knyter seg i magen på vei over tunet når bilen rygger inn mot fjøset.» (s.14) Igjennom hele denne første delen får en et inntrykk av at Tarjei ikke føler han passer inn på gården. En får et inntrykk av at han vil bort. Vil bort fra hverdagen. Vil bor fra alle forventningene som blir satt til han. Forventningene om at han skal kunne jakte, jage og stable. Forventningene om at han skal være en mann.

Tarjei viser hele tiden forskjellige sider av seg selv. Han er en rund karakter som viser både styrke og svakhet. En blir kjent med Tarjei som bare gjør som faren ønsker. Som jakter og som gjør gårdsarbeidet faren gir han, men en får også bli kjent med tankene til Tarjei, som sier hva han egentlig ønsker å gjøre, og hva han egentlig syns om gårdsarbeidet. At han aller mest ønsker å dra til Syden med moren og søstera, men det er kun en jentetur. Tarjei er jo mann, så han må ut på guttetur med faren.

Alle problemene til Tarjei endrer seg når kompisen, Kristian, kommer opp med en idé. Denne idéen passer Tarjei utmerket. «Vi burde dra ut etter militæret, sa han. Ut hvor da, sa jeg. Til Afghanistan. Han hadde skrevet ut flere sider fra Internett. De trenger oss, sa han. Og lønna, fy faen, lønna er helt vill, sa han.» (s.48) Her bestemmer Tarjei og Kristian seg for at de skal reise til Afghanistan etter de er ferdig på rekruttskolen. De tenker ingen konsekvenser, bare lønn. Bare på det å komme seg vekk. Vekk fra forventningene, faren og presset om å være en mann. Det å bli helter når de kommer tilbake, om de kommer tilbake. Guttene liker tanken av å kunne forlate alt, kunne gjøre en forskjell, kunne bety noe…