Jon Olavs historie

Den andre delen av boken er sett igjennom øynene til Jon Olav. Jon Olav er mannen til Ingrid og faren til Sigurd. De bor på nabogården til Tarjei og familien, og Jon Olav forteller her hvordan livet i bygda fortsetter etter ulykken i Afghanistan. Dette er en veldig rørende historie, selv om det ikke er Jon Olavs familie det har skjedd noe med. Sigurd tar ulykken veldig tungt og lar ingen andre enn Ingrid, moren, komme nær. Jon Olav blir satt utenfor, får ikke hjelpe til. Han føler han mister den ene personen som forstod han før, som ikke forstår han lengre. Han føler han mister kona si, som gjør alt for at Sigurd skal få det bedre, få det lettere, få komme ut av sorgen, men dette er noe som tar tid. Så lang tid at Jon Olav går lei, men Ingrid sier bare at Sigurd må få litt mer tid. Litt mer tid. En tid Jon Olav ikke har. Han takler det ikke lenger. Ingrid kommer nærmere og nærmere Sigurd, noe Jon Olav ikke klarer. Ikke får lov til. Han blir alene. Han blir ensom, og forlatt:

Det er som om han vil halde på sorga, seier eg til Ingrid seint i juli. Ja, ja, seier Ingrid. Igjen og igjen. Ho har slutta å snakke om Sigurd til meg, har slutta å rekne med meg. Eg kjenner meg galen, på eitt år har eg blitt utilstrekkeleg og borte for Ingrid. Og Sigurd avskriv meg fullstendig, han vil ikkje eingong prøve å snakke med meg, prøve å la meg komme inn.(s. 85)