Gode skildringer

Flatland har skrevet veldig mange gode skildringer i boken og jeg vil gjerne ta med noen eksempler på disse:

Alt det som før hadde vært usynlig, grått og uhåndterlig, den tunge sorgen, uroen som knuget i brystet – og som spredte seg som strøm gjennom kroppen – det eksplosive raseriet og irritasjonen, samlet seg nå i dette ene punktet, i denne sorgen. I pappa. Den var virkelig, den var lovlig. Det var lov å kjenne på den, det var til å gråte til musklene var støle og ansiktet hovent, det var lov til å være sint – på Gud, på hvem som helst, og det var lov til å vise det.(Karin, s.94 – s.95)

Selv om jeg aldri hadde tenkt over det før, og aldri satt ord på dett, ligger årstidene og ukene i rundinger i hodet. Sommeren er nederst, grønn og lang, høsten svinger opp til venstre og er grønn og brun. Jula er svart og er et stykke for seg selv. Resten av vinteren er lyseblå og like lang som sommeren. Våren har ingen farge, den er bare bilder av den første asfalten som kommer til syne, lyden av grusen, som ennå ikke har blitt pusset av veien, under joggeskoene, bilder av så sterk sol at man ikke kan se på den, og 17. mai.(Tarjei, s.30)

«Og plutselig har eg eit sinne eg ikkje veit kor eg skal plassere – det er ikkje Sigurd eg er sint på. Det er ikkje Ingrid.»(Jon Olav, s.77)

«Eg høyrer dei bak meg nå, pratande, leande – ropande: Jon Olav/pappa – VENT. Eg snur meg for å rope til dei. Smiler. Så er dei ikkje der, bare endelause tomme skispor etter eitt par ski i laussnøen; mine.»(Jon Olav, s.86)

Det var som å se det i sakte film: Oksen som skvetter til – ikke over smerten, men lyden – før den kneler med hevet hode og faller om uten lyd. Som om den legger sin ære i å dø på denne måten; behersket, rolig og kontrollert.(Tarjei, s.28)

«Jeg pratet mye med Ragnhild, hun skjønte det jeg ikke skjønte: det plutselige og overveldende savnet etter Tarjei. Etter å få ham hjem og ha ham nær; det var som om savnet var helt fysisk, som slag i magen.»(Karin, s.124)