Miljø

Handlingen finner sted i ei lita bygd på Vestlandet, i Oslo og noe i Meymaneh og Mazar-i-Sharif i Afghanistan. I bygda er det tilsynelatende et godt miljø. Alle kjenner alle, og en får et inntrykk av at innbyggerne har et godt samhold og at de støtter hverandre, i hvert fall etter ulykken. Før ulykken er stemningen i bygda hverdagslig. Alle er ute og driver med sitt. De hjelper hverandre, og en kan se at bygda lever. Været er stort sett fint før ulykken skjer. Dette er med på å gjøre stemningen i bygda lystigere. På sommeren er det strålende sol og varmerekorder, og på vinteren er det stille og fredelig. Før ulykken er det av og til dårlig vær. Mye regn og gjørme. Fortellerne går her enten igjennom en litt vanskeligere periode, eller så er det noe annet negativt som har skjedd i bygda. Dette bruker forfatteren været til å få frem.

Etter ulykken råder en dyster stemning. Alle er inne, og det er helt stille i bygda. Det er som om bygda har dødd ut. Folk låser seg inne for å unngå å møte triste blikk. Alle i bygda er preget av hendelsen, men snart vises det et større samhold. Under forberedelsene til begravelsen kommer folk seg ut for å hjelpe til:

Dagen etter var kyrkjegarden full av folk frå bygda som jobba med å få kyrkja i stand til gravferda. Hente stolar frå bedehuset, hente stolar frå samfunnshuset, setje dei opp i rader utanfor kyrkja, setje opp storskjerm og høgtalarar.(s.70)

En rekker ikke å bli godt kjent med miljøet til Karin i Oslo. Hun møter Hallvard på et bibliotek. Der er det fredelig, som på de fleste andre bibliotek. De er ganske normale mennesker som blir forelsket i hverandre. Karin velger å flytte til bygda med Hallvard tidlig i forholdet. Hun velger altså å bytte til et nytt miljø, som krever nye tilpasninger. En får et inntrykk av at Karin ikke liker seg godt i bygda, selv om hun prøver å vise det motsatte:

«Det er en jord Hallvard kjøpte til meg,» sa jeg. Han hadde ikke skjønt noen ting da jeg hadde bedt ham om å kjøpe jord. Vi har da masse jord overalt, sa han. Men jeg vil ha min egen.

Det at Karin vil ha sin egen jord, viser at hun ikke føler seg helt hjemme i bygda. Hun vil ha noe som er kun hennes, som gjør at hun føler at hører til.     

I militæret og i Afghanistan er miljøet veldig tøft. Det handler om å vise ferdigheter og styrke både fysisk og psykisk. Ulykken skjer ganske tidlig etter at guttene har kommet til Afghanistan, dermed blir en heller ikke godt kjent med dette miljøet. Miljøet i militæret derimot blir en godt kjent med. Guttene samarbeider godt og hjelper hverandre, samtidig som de jobber mye med seg selv. De slipper å ta egne valg og tenke selv, det gjelder bare å følge ordre. Det å mestre er veldig viktig og det er stort press på guttene om å prestere:

Det verker i brystet, det verker i armer og bein. Jeg har feber, minst 39 i feber, det renner svette nedover ryggen min, jeg fryser så tennene klaprer ukontrollert, men jeg løper. Kan ikke gi opp, må vise hva jeg kan, hva jeg er god for, du har ikke kommet så langt for å gi opp, sier jeg til meg selv.(s.50 – s.51)