Vurdering

Bli hvis du kan. Reis hvis du må. fikk mange positive reaksjoner da den kom ut i 2010. På «https://bokelskere.no/bok/bli-hvis-du-kan-reis-hvis-du-maa-roman/206699/» vurderer folk boken og gir den terningkast. Så langt har det blitt gitt en ener, en toer, fire treere, 34 firere, 143 femmere og 82 seksere. Om jeg skulle gitt boken et terningkast, ville jeg nok gitt den en treer eller en firer. Grunnen til dette er blant annet at det ikke er en fengende bok i mine øyne. Det er ikke en konstant spenning som gjør at jeg ikke klarer å legge den ifra meg. At jeg må lese side etter side uten å tenke at jeg er lei boken. En annen grunn til at dette ikke er en bok for meg, er at den går veldig rett fram. Den er statisk, noe som gjør at den blir kjedelig å lese.

Boken ville nok passet bedre til mer voksne lesere. Det er en bok som passer godt i norsksammenheng, på grunn av alle virkemidlene som blir brukt. Ellers er den ikke en bok jeg vil anbefale for yngre lesere.  

Gode skildringer

Flatland har skrevet veldig mange gode skildringer i boken og jeg vil gjerne ta med noen eksempler på disse:

Alt det som før hadde vært usynlig, grått og uhåndterlig, den tunge sorgen, uroen som knuget i brystet – og som spredte seg som strøm gjennom kroppen – det eksplosive raseriet og irritasjonen, samlet seg nå i dette ene punktet, i denne sorgen. I pappa. Den var virkelig, den var lovlig. Det var lov å kjenne på den, det var til å gråte til musklene var støle og ansiktet hovent, det var lov til å være sint – på Gud, på hvem som helst, og det var lov til å vise det.(Karin, s.94 – s.95)

Selv om jeg aldri hadde tenkt over det før, og aldri satt ord på dett, ligger årstidene og ukene i rundinger i hodet. Sommeren er nederst, grønn og lang, høsten svinger opp til venstre og er grønn og brun. Jula er svart og er et stykke for seg selv. Resten av vinteren er lyseblå og like lang som sommeren. Våren har ingen farge, den er bare bilder av den første asfalten som kommer til syne, lyden av grusen, som ennå ikke har blitt pusset av veien, under joggeskoene, bilder av så sterk sol at man ikke kan se på den, og 17. mai.(Tarjei, s.30)

«Og plutselig har eg eit sinne eg ikkje veit kor eg skal plassere – det er ikkje Sigurd eg er sint på. Det er ikkje Ingrid.»(Jon Olav, s.77)

«Eg høyrer dei bak meg nå, pratande, leande – ropande: Jon Olav/pappa – VENT. Eg snur meg for å rope til dei. Smiler. Så er dei ikkje der, bare endelause tomme skispor etter eitt par ski i laussnøen; mine.»(Jon Olav, s.86)

Det var som å se det i sakte film: Oksen som skvetter til – ikke over smerten, men lyden – før den kneler med hevet hode og faller om uten lyd. Som om den legger sin ære i å dø på denne måten; behersket, rolig og kontrollert.(Tarjei, s.28)

«Jeg pratet mye med Ragnhild, hun skjønte det jeg ikke skjønte: det plutselige og overveldende savnet etter Tarjei. Etter å få ham hjem og ha ham nær; det var som om savnet var helt fysisk, som slag i magen.»(Karin, s.124)

Budskap

Det er ikke et klart budskap i boken, utenom i tittelen. Bli hvis du kan. Reis hvis du må. sier at om du må dra, så dra, men de som blir igjen vil da savne deg. Om du kan bli, så bli, for vi elsker deg og vil ha deg hjemme. Budskapet her er at du må følge drømmene dine, selv om de rundt deg ønsker at du gjør det motsatte. Å følge drømmene er det ikke mange som gjør i boken, noe Flatland kanskje har gjort bevisst. Dette er muligens for å få fram dette budskapet.

Tema

Det finnes mange temaer i denne boken. Jeg vil kun dra frem de tre jeg mener er de viktigste temaene, og det er:

- FORVENTNINGER

- REISE/TILPASNING

-  LENGSEL

Igjennom hele boken må alle innbyggerne stå til forskjellige forventninger. De må forandre personligheten sin for å passe inn, og for å bli likt. Dette har Flatland satt mye fokus på, og det kommer godt fram gjennom hovedpersonenes kamp med seg selv.

Boken handler også mye om det å reise. Reise til et nytt sted og tilpasse seg nye forventninger, for siden å komme tilbake til hjemstedet og passe inn igjen. Samtidig handler den om den indre reisen, det som skjer inni hodet og valgene karakterene tar ut ifra forventningene rundt dem.

Det tredje temaet jeg vil dra frem er lengsel. Alle karakterene lengter etter noe annet enn det de allerede har i livet sitt. Tarjei lengter etter å komme seg vekk fra forventningene som spesielt faren har til han. Forventningene om at Tarjei skal ta over gården. Jon Olav lengter etter Ingrid etter at Sigurd har kommet hjem igjen. Han lengter etter forståelse og nærhet hos henne. Karin lengter etter hjemmet, til alt som er kjent og trygt. Hun lengter etter en kjærlighet til Tarjei, like etter at han er født. Hun lengter etter noe eget, noe som hun kan ha for seg selv. Trygve lengter etter å kunne være seg selv, akkurat slik han er. Etter å få forståelse og aksept fra de rundt seg. Alle lengter etter noe, eller noen, selv om de lever det hverdagslige liv i bygda.

Miljø

Handlingen finner sted i ei lita bygd på Vestlandet, i Oslo og noe i Meymaneh og Mazar-i-Sharif i Afghanistan. I bygda er det tilsynelatende et godt miljø. Alle kjenner alle, og en får et inntrykk av at innbyggerne har et godt samhold og at de støtter hverandre, i hvert fall etter ulykken. Før ulykken er stemningen i bygda hverdagslig. Alle er ute og driver med sitt. De hjelper hverandre, og en kan se at bygda lever. Været er stort sett fint før ulykken skjer. Dette er med på å gjøre stemningen i bygda lystigere. På sommeren er det strålende sol og varmerekorder, og på vinteren er det stille og fredelig. Før ulykken er det av og til dårlig vær. Mye regn og gjørme. Fortellerne går her enten igjennom en litt vanskeligere periode, eller så er det noe annet negativt som har skjedd i bygda. Dette bruker forfatteren været til å få frem.

Etter ulykken råder en dyster stemning. Alle er inne, og det er helt stille i bygda. Det er som om bygda har dødd ut. Folk låser seg inne for å unngå å møte triste blikk. Alle i bygda er preget av hendelsen, men snart vises det et større samhold. Under forberedelsene til begravelsen kommer folk seg ut for å hjelpe til:

Dagen etter var kyrkjegarden full av folk frå bygda som jobba med å få kyrkja i stand til gravferda. Hente stolar frå bedehuset, hente stolar frå samfunnshuset, setje dei opp i rader utanfor kyrkja, setje opp storskjerm og høgtalarar.(s.70)

En rekker ikke å bli godt kjent med miljøet til Karin i Oslo. Hun møter Hallvard på et bibliotek. Der er det fredelig, som på de fleste andre bibliotek. De er ganske normale mennesker som blir forelsket i hverandre. Karin velger å flytte til bygda med Hallvard tidlig i forholdet. Hun velger altså å bytte til et nytt miljø, som krever nye tilpasninger. En får et inntrykk av at Karin ikke liker seg godt i bygda, selv om hun prøver å vise det motsatte:

«Det er en jord Hallvard kjøpte til meg,» sa jeg. Han hadde ikke skjønt noen ting da jeg hadde bedt ham om å kjøpe jord. Vi har da masse jord overalt, sa han. Men jeg vil ha min egen.

Det at Karin vil ha sin egen jord, viser at hun ikke føler seg helt hjemme i bygda. Hun vil ha noe som er kun hennes, som gjør at hun føler at hører til.     

I militæret og i Afghanistan er miljøet veldig tøft. Det handler om å vise ferdigheter og styrke både fysisk og psykisk. Ulykken skjer ganske tidlig etter at guttene har kommet til Afghanistan, dermed blir en heller ikke godt kjent med dette miljøet. Miljøet i militæret derimot blir en godt kjent med. Guttene samarbeider godt og hjelper hverandre, samtidig som de jobber mye med seg selv. De slipper å ta egne valg og tenke selv, det gjelder bare å følge ordre. Det å mestre er veldig viktig og det er stort press på guttene om å prestere:

Det verker i brystet, det verker i armer og bein. Jeg har feber, minst 39 i feber, det renner svette nedover ryggen min, jeg fryser så tennene klaprer ukontrollert, men jeg løper. Kan ikke gi opp, må vise hva jeg kan, hva jeg er god for, du har ikke kommet så langt for å gi opp, sier jeg til meg selv.(s.50 – s.51)

Komposisjon

Denne boken er delt i fire deler. Motivet er det samme i alle delene, men er sett ifra forskjellige synsvinkler. Siden Tarjei er den første en får høre om, regner en kanskje med at han er protagonisten. Etter hvert finner en ut at det er flere protagonister, men en har fortsatt Tarjei litt ekstra i bakhodet. Dette kan være en del av komposisjonen, for at leseren skal føle seg litt mer knyttet til den ene eller andre protagonisten. Her er komposisjonen til de forskjellige historiene:

Tarjeis historie:

Tarjeis historie starter retrospektivt, altså den starter med slutten. Dette er kun første avsnitt. Deretter kommer historien i kronologisk rekkefølge, og ender med det samme avsnittet som innledet historien. Dette kalles sirkelkomposisjon.

Jon Olavs historie:

Jon Olavs historie går i kronologisk rekkefølge, og handlingen foregår like etter ulykken. Jon Olav er den eneste av de fire fortellerne som forteller hvordan det er etter ulykken.

Karins historie:

Karins historie starter med når hun møter Hallvard, og fortsetter også i kronologisk rekkefølge. Denne historien slutter litt brått, med en ganske åpen slutt. Karin slutter å fortelle like før Tarjei drar til Afghanistan.

Trygves historie:

Trygves historie har akkurat samme oppbygging som Tarjeis. Den starter retrospektivt, går deretter i kronologisk rekkefølge før den slutter med første avsnitt, altså en sirkelkomposisjon.

Og ikke nok med at det er sirkelkomposisjoner i hver enkelt historie, men første og siste historie er mye av det samme. De starter likt og slutter likt. Dermed er dette også er en sirkelkomposisjon. 

Virkemidler

Gjentakelse:

Gjentakelse blir flittig brukt. Noen eksempler på dette virkemiddelet er: «Det er så varmt det er så varmt det er så varmt.»(s.9) Virkemiddelet er brukt for å gi assosiasjoner til høy puls, innestengthet, klamhet og klaustrofobi. Et annet eksempel er: «Uten meg. Alene, uten meg.»(s.48) Her blir virkemiddelet brukt for å forsterke følelsen av ensomhet. Søsteren skal flytte vekk fra Tarjei og bo der alene. Helt alene. Et siste eksempel er: «Det er så kaldt, det er så kaldt det er så kaldt». Her blir virkemiddelet brukt for å gi assosiasjoner til stillhet, avstand, ensomhet og redsel. 

Kontrast:

Et eksempel på kontrast i denne boken er at i starten av boken, i historien til Tarjei, avslutter han første avsnitt med: «Det er så varmt det er så varmt det er så varmt.»(s.9) I første avsnitt, i historien til Trygve, avslutter han med «Det er så kaldt, det er så kaldt det er så kaldt.»(s.131) Det er altså en kontrast mellom Tarjeis og Trygves tanker rett etter ulykken.

Metafor:

Flatland er veldig flink til å skildre stemningen ved hjelp av metaforer. Et godt eksempel på dette er: «Lukten er sommer, den er Julie og den er huset vårt.»(s.11) Metaforen gjør at en får en god følelse og klarer å se for seg hvor fredelig og fint det er der.

Besjeling:

Et eksempel på besjeling i denne boken er: «Kveldssola lyser inn vindauge og avslører støvet i lufta, sjølv om alt her inne er ryddig og reint.»(s.63) En sol kan jo ikke avsløre noe, dermed blir dette et virkemiddel som kalles besjeling.

Frampek:

Et eksempel på virkemiddelet frampek er i historien til Jon Olav der Jon Olav våkner av bråk utenfor vinduet til Sigurd. Han står opp og plutselig ser han noen gå utenfor huset som kaster stein på vinduet. Han blir først litt mistenksom, før han ser at det er Trygve. Dette er et frampek om at Trygve og Sigurd kanskje har noe mer med hverandre å gjøre enn en først trodde.

Et annet eksempel på et frampek er tittelen på boken: Bli hvis du kan. Reis hvis du må. Dette er et frampek som sier noe om hva boken handler om. Tittelen kan også være et budskap om at de som er rundt deg ønsker at du skal bli om du kan, men at du skal reise om det er det beste for deg. Tittelen er også et frampek om at karakterene reiser mye rundt. De kommer til bygda, så drar de fra bygda igjen, og dette settes det veldig mye fokus i boken. Karakterene befinner seg på ulike stadier i livet, noe som gir forskjellig syn på hva som er viktig i livet. For noen er det riktig å bli værende, mens for andre er det viktig å komme til noe nytt, få forandring. 

Miljøskildring:

Forfatteren bruker stadig miljøskildringer for å beskrive stemningen. Et eksempel på dette er:

Jeg tror det regnet hele den høsten. Det jeg husker best er i hvert fall Tarjei i regnet, hele tiden gravende i en grøft for å avlede vannet. Jeg ropte ham inn til mat, han kom ikke. Ikke før sent på kveldene, dryppende våt og fremdeles taus.(s.119)

En kommer i en litt dyster stemning ut i fra miljøskildringen og skildringen av hvordan Tarjei oppfører seg.

Sammenlikning:

Sammenlikning blir ikke brukt like mye som de andre virkemidlene, men et eksempel på en sammenlikning fra boken er: «De høye fjellene på hver side av dalen gjør at kulden synker og legger seg som bedøvelse over alt og alle.»(s.21) Virkemidlet sammenligner kulden med en bedøvelse. Kanskje fordi en kulde gjør en så kald at en føler seg litt bedøvd, eller kanskje fordi det blir veldig stille og rolig i bygda når det er veldig kaldt.

Målformen:

Målformen er som oftest ikke et virkemiddel i en bok, men i akkurat denne boken er den det. Annethvert kapittel er skrevet på bokmål, og annethvert kapittel er skrevet på nynorsk. Det er historien til Tarjei og Karin som er skrevet på bokmål, og historien til Jon Olav og Trygve som er skrevet på nynorsk. Jeg har to teorier på hvorfor Flatland har gjort det slik. Her kommer de etter min rangering:

1. For å vise forskjellen på hvem som kommer fra hvor. Karin kommer fra Oslo-området og Tarjei er sønnen hennes. Derfor er deres historie skrevet på bokmål. Jon Olav og Trygve er ifra byga, noe som gjør at de får en dialekt og nynorsk som målform.

2. For å understreke forbindelsen mellom de ulike karakterene.